Til

minne om min pappa!

En dag i mars i 1997 tok jeg farvel med min pappa. Jeg var hjemme sammen med min familie da budet nådde meg om at nå var pappa død. Jeg var i en tidløs stemning og tankene var mange i mitt hode. Pappa lærte oss om himmelen og om å tro på et liv etter døden, et evig liv i himmelen.

Det var da jeg formet disse tankene om pappa, men som jeg først nå får dele med andre til minne om far. Det ble ikke gjort på begravelsesdagen, slik jeg tenkte det. Siden motet sviktet og jeg kjente meg så svak.

Jo mer erfaring jeg får i livet, jo mer glad er jeg for den oppdragelse pappa og mamma gav meg.

Lærdom om respekt og verdighet. Om gode holdninger oss mennesker imellom, om å være ekte og sanne. Fra denne rike bakgrunnen henter jeg igjen og igjen resurser og nytt mot. Vi hadde ikke mange ting hjemme, men likevel det beste hjemmet for oss. Om vi hadde dårlig råd, må jeg bekjenne at vi hadde en lykkelig barndom. Og det vi manglet materielt fikk vi igjen i kjærlighet, respekt, og omtanke. Selv om pappa var mye hjemmefra, var han så til stede når han var der, og han rakk å lære meg mange ting.

Han skrøt aldri av seg selv, men det var mammas innsats han fremhevet.

Pappa var så stolt av slektsnavnet Sortland, og følte en sterk tilhørighet til dette stedet. Her vokste han opp ved havet, og det var på havet og i båter han helst ville være. Han hadde et nært forhold til sin familie, men det var et familiemedlem han spesielt fremhevet, og det var hans mor. Jeg fikk aldri møte min farmor siden hun døde så altfor tidlig. Som 7-åring måtte pappa flytte til sin mormor på Bø i Borge, og ble der en tid. Han måtte gå på skole der, og han har fortalt hvor han ble plaget av ungene fra stedet. Han lengtet hjem til Sortland, og han gråt og savnet sin mamma. Som 12- åring måtte han ut til tjeneste som gjeter på Tangstad, og det ble båter og fiske som siden har preget hans liv.

Pappa var veldig nøye i valg av sine samtaler og likte ikke å snakke dårlig om andre mennesker. Pappa var ikke så flink til å vise følelser, men han var en mester i å vise kjærlighet i praksis.

Han arbeid og slet for sin familie, for mamma, Evald-Kåre, Sten- Ståle, Torill- Synnøve, Kjellaug-Irene og Perly- Carin, han var så glad i oss alle. Og etter hvert, svigerbarn, barnebarn og oldebarn.

 Vi elsket han alle sammen.

Pappa hadde ikke evnen til å be om hjelp til seg selv. Det måtte en gjette seg til, eller tilby han. Han hadde vanskelig for å ta imot hjelp, ville helst være den som kunne gi hjelp.

Pappa hadde en voldsom og uslitelig energi, det kunne se ut for oss som om han bare ville arbeide, og han var aldri arbeidsledig. Han trengte liksom ikke å se seg langt om etter noe å gjøre.

Humøret og glimtet i øyet fortalte en egen historie om en mann som aldri ble trett av å stille opp for andre, for naboer, venner og arbeidskammerater. Pappas øye var alltid vendt til dem som lett ble oversett.

Du var så svekket av sykdommen, men likevel ble mine hender så små i de svære vakre nevene dine.

Ettermæle til en hedersmann dør aldri, minnene lever for alltid.

Pappa, du er død og tapet er sterkt for oss alle som sto deg nær. Men samtidig lever du i oss, i minnene våre, i alt du var for oss. Dette er trøsten vår, og den skal vi hente styrke fra

Det er et tap for oss at pappa nå er gått bort, han var en kjemper for oss familien.

Takk pappa!

Vi savner deg, men unner deg hvile!

Fra Torill

Født: 28.09.1992

Vårt første barnebarn Maria til minne.

Død: 29.09.1992

Så hadde den største tragedie som vel kan skje rammet oss. Vi har mistet et kjært venta lite barnebarn.

Det er helt ufattelig at et lite barn så brått kan bli revet fra oss. Maria ble født for tidlig, og legene fortalte at lungene var ikke utviklet så godt at hun kunne klare seg. Bare 13 timer klarte Maria seg i kuvøse.

Å være etterlatt bestemor og bestefar betyr at man har en dobbel sorg, man sørger både over barnebarn og eget barn. Å tvinges til å se sitt eget barn lide uten å kunne ta bort det vonde er veldig vanskelig.

Livserfaring og livsmot strekker liksom ikke til når dette – det verste – rammes ens eget barn.

Remis pappa sa det slik: Jeg er ikke så god til å vise følelser slik, og jeg vet ikke hva jeg skal si. Men jeg tror ikke Remi vet hvor vondt jeg har av han, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle han det.

Det var en vanskelig og tung tid vi hadde foran oss, og vi forsto at det var lite forståelse rundt oss.

Kunne det være at Maria ikke hadde levd blant oss her, var det bare Marias forelder, besteforeldre, tanter og onkler som kunne forstå hvordan dette føltes.

For Remi og Elisabet var barnet det kjæreste de eide i livet, i seks måneder hadde hun vært sammen med dem.

Savnet og sorgen var ufattelig og alt syntes helt meningsløst. Reaksjonene var sterke, og man kunne kjenne på håpløshet, frustrasjon, sorg og sinne.

Som foreldre ønsket vi å kunne hjelpe sønnen vår i denne forferdelige tragedien og sorgen som han opplevde nå.

Man kan ikke fjerne smerten, man kan ikke få tilbake barnebarnet, men man kan hjelpe sønnen sin til å leve med tapet.

Man ønsker å være til stede, være til hjelp og støtte.

Vi ville så gjerne vise at vi er glad i hele familien til vårt barnebarn.

Om Maria hadde levd sammen med oss ville hun ha blitt 14 år denne høsten, hun skulle ha stått til konfirmasjon denne våren.

Jeg gikk til kirken en slik søndag i vår da det var konfirmasjon, jeg ville se på alle de jentene på 14 år som ble konfirmert. Jeg kunne se hvor lykkelig de kom inn i kirken, jentene i fine bunader. Jeg lurte på om Maria ville ha hatt på seg lofotbunad eller hardangerbunad, det ville hun nok ha bestemt selv. Og øynene, de ville se like strålende ut som på disse flotte ungdommene.  Jeg kunne tenke meg at hun var høy og slank og lignet på sin mamma, da var hun også en blid og beskjeden jente. Var hun lik sin pappa var hun en sterk og sikker jente, full av tillit og harmoni. Hadde mange venner rundt seg, og noe var alltid på gang.

Men som barn flest ville hun nok ligne på begge to.

Jeg minnes den dagen Remi ringte fra Haukeland sykehus for å fortelle at Maria var født altfor tidlig, og han sa at hun kanskje ville klare seg.

-Mamma, da for hun bruk for de varme gode babyklærne du har strikket, og det gode babyteppet. Legene sier hun trenger mye varme. Bare noen timer etter kom ny telefon. Maria var død.

Vi er så glad for at vi reiste straks av sted, fikk være sammen med og Remi og Elisabeth, fikk se, hold og ta bilder av det deilige lille barnet.

Begravelsesdagen var forferdelig. Å se sitt egen barn slik, se det unge paret stå slik å holde om hverandre der ved graven. Med den lille kisten foran seg, ta farvel med sin kjære lille datter.

Det glemmer vi aldri, det må vi lære oss å leve med.

Angsten for å miste flere barnebarn slipper aldri taket.